Torbjørn Kvasbø
‘It just blows you away. A direct hit. Like a hard blow to the solar plexus. That is the best way to describe Norwegian Torbjørn Kvasbø’s ceramics. Black, sooty, grating, rough, repellent … but wonderful. Or…’
Lotta Jonsson, 1990
As with a lot of abstract art, you soon start looking for references in Torbjørn Kvasbø’s work. What do they remind us of, what do they resemble? The most obvious interpretation is to regard the raw clay and the fired ceramics (glazed or unglazed) as metaphors for skin, the body and flesh (biological matter) – or, perhaps, rather than viewing his pieces as metaphors, we might say that the material itself resembles and gives the impression of being skin-like or corporeal. In Kvasbø’s work, this link between ceramics and the body is emphasised by the shapes he gives his sculptures and the way he treats their surfaces. As a self-declared abstract expressionist in the tradition of the American artist Peter Voulkos, Kvasbø combines the material qualities and possibilities of ceramics with existential issues. In shifting from the useful to the sculptural, Kvasbø has found a visual language that underlines and explores human emotions and drama: anger, grief, aggression, but also joy, excitement and energy.
Few if any artists can compete with Kvasbø in terms of international recognition and activity. He is extremely productive and creates work of consistently high quality, while at the same time organising workshops, holding national and international offices, serving on juries, and playing an active role as curator and teacher. Kvasbø regards education – or the transfer of knowledge and sharing of networks – as crucial to both teacher and student. Kvasbø is particularly famous for the Master Meeting he organised in Ringebu in 1993, which was attended by the international ceramics elite, including the above-mentioned American Peter Voulkos. In the institutional context, he was professor and head of Ceramic Art at HDK – Academy of Design and Crafts in Gothenburg in the period 1996–2000 and professor and head of Ceramics & Glass at Konstfack, University College of Arts, Craft and Design in Stockholm in the period 2000–2008. When I interviewed Kvasbø for Norwegian Crafts in 2010, he emphasised that most of the American ceramicists who are well-known artists today have also taught, and that this is why abstract expressionism has such a strong position among ceramicists in the USA.
Kvasbø studied at Bergen National Academy of the Arts’ Department of Ceramics from 1975 to 1978, in what was a highly turbulent, but also very potent, period. He studied with several of the most important ceramicists in Norway today, including Marit Tingleff, Elisa Helland-Hansen, Gunnar Thorsen, John Skognes and Anne Beate Tempelhaug. These ambitious students took control of their study programme, which offered an education they believed was not good enough, inviting guest lecturers from abroad and going on a study trip to England. The students were inspired by British ceramics in particular, and one of the guest lecturers they brought over was the highly reputed English ceramicist John Maltby, who worked in the tradition of Bernhard Leach. The latter is often referred to as ‘the father of the British studio pottery’.
In Norway, the 1970s were characterised by a strong surge in political awareness. There was strong artistic and political engagement among artists, which, among other things, resulted in the Norwegian Association for Arts and Crafts being founded in 1975. This was a period of intense conflict between applied art and craft art, where craft art insisted on breaking with the dogmatic Scandinavian Design tradition, which encouraged making ‘more beautiful everyday objects for ordinary men and women’. Kvasbø was still making utility pottery at that time, but it was clear that its ceramic expression was more important than its function.
Since then, his work has become more and more sculptural – and bigger and bigger.
How Kvasbø’s artistic production has developed is closely linked to the technological possibilities and knowledge of the properties of the material. The kilns he uses have had a particularly big influence on both the surface and size of his pieces. In 1984, Kvasbø travelled to Japan, where he learnt a lot about anagama kilns – an oblong, tunnel-like kiln type that was brought to Japan from China in the sixth century AD. These kilns differ from modern kilns in that they are wood-fired. Due to the high temperatures, ash and salts are burnt into the clay, resulting in a particularly rough and raw surface. Inspired by his experiences in Japan, Kvasbø built his own anagama kiln back home in Venabygd in 1985, and later that same year he showed pieces fired in this kiln at a solo exhibition at the National Museum of Decorative Arts in Trondheim. The works on show at this exhibition still resonated utility – there were vases, teapots, pots and dishes – but there was also a strong focus on the properties and surface of the clay. The size of the kiln gradually led to Kvasbø making bigger and more autonomous objects, where traces of the artistic process were emphasised.
The year 1987 proved to be a turning point for Kvasbø when he exhibited work in the crypt at Hordaland Art Centre. Here, he exhibited big, flat ceramic pieces under the title Plater og skjold (Slabs and shields). The pieces were big, unglazed and with ornament created in the clay itself. He describes his work from this period as a battle with materiality – harnessing it and finding the point of balance between the possible and the impossible. He worked impulsively in dialogue with the kiln.
As the 1990s progressed, Kvasbø’s works increased in size as his reputation as a world-class ceramicist spread. International ceramicists came to visit him in Venabygd and to see the unusual kiln he had built there. Kvasbø also started to travel abroad a lot during this period, particularly to the USA, where he held workshops and presented his work to colleagues. He also became increasingly well-known in Asia from the mid-1990s, particularly after being the sole judge for the Fletcher Challenge Ceramics Award in New Zealand in 1996.
During this period, he was working on different chest forms that seemed to become more abstract as the decade progressed. The link between the chest/coffin as a container and the human body is striking. Some of his pieces resemble body parts frozen in the process of decomposing. His use of colour is dominated by dark earthy colours, and the finish is reminiscent of the German artist Anselm Kiefer’s paintings and sculptures. Kiefer often addresses topics such as identity, history and collective memory, often hinting at an unspoken, subconscious and brutal world lurking beneath the surface of civilisation. Kvasbø’s chest forms can evoke similar associations, and if we trace his development back to his point of departure, we can perhaps say that, while applied art and Scandinavian Design represent a polished and civilised craft, Kvasbø’s work delves deeper and deeper beneath the surface in an attempt to reach an inner ‘subterranean’ landscape where shapes are unfinished, in flux, dissolve and are resurrected. It is an irrational landscape where emotions, energy, power, joy and brutality exist and are interwoven without being tamed by language and the world of concepts.
From 2009, Kvasbø’s art takes a new direction. That is when he made his first Stack series – torso-like shapes consisting of pipes, tubes or hollow coils made from clay. He continues to develop this expression and it still dominates his production. The coils of clay (let us use that word to underline the associations with the coil technique) he uses to build these pieces are extruded before being stacked in circles on top of each other from a base that can be placed directly into the kiln. As Kvasbø himself points out in an interview he gave in connection with winning the Grand Prize at the Gyeonggi International Ceramic Biennale 2017 in Korea, the tubes or pipes can evoke associations with the body’s own pipe systems, which transport blood, water and other fluids around the body. We associate bodily fluids with living, but also with impermanence, disease and death. But these pipes also link his work to the container or vessel, which is the most archetypical utility object in our culture in general, and in ceramics in particular. In this way, Kvasbø links his modern, abstract and expressionistic pieces to the whole history of ceramics.
Torbjørn Kvasbø
Tjoff bara. Rätt inn. Som en smocka mitt i solarplexus. Sån er norrmannen Torbjørn Kvasbøs keramik. Svart, sotig, raspig, trasig, ecklig… men härlig! Eller…
Lotta Jonsson, 1990
Som med mye abstrakt kunst, leter man fort etter referanser i verkene til Torbjørn Kvasbø. Hva minner de oss om, hva ligner de på? Det mest nærliggende er å se rå leiren og den brente keramikken (med eller uten glasur) som metaforer for hud, kropp og kjøtt (biologisk materie) – eller kanskje mer enn metaforer kan man si at materialet i seg selv minner om og gir fornemmelse av å være hudlig eller kroppslig. Hos Kvasbø understrekes denne koblingen mellom keramikk og kropp gjennom formene skulpturene har og hvordan han bearbeider overflatene. Som selverklært abstrakt ekspresjonist i tradisjonen fra amerikanske Peter Voulkos, forener Kvasbø keramikkens materielle kvaliteter og muligheter med eksistensielle problemstillinger. I bevegelsen bort fra det brukbare til det skulpturelle, har Kvasbø funnet et visuelt språk som fremhever og utforsker menneskelige følelser og drama; sinne, sorg, aggressivitet, men også glede, opprømthet og energi.
Få om noen kunstnere kan sammenlignes med Kvasbø når det gjelder internasjonal anerkjennelse og aktivitet. Han er ekstremt produktiv, holder generelt høy kvalitet på sin produksjon, og er samtidig aktiv med workshops, ulike nasjonale og internasjonale verv, jury- og kuratorvirksomhet og undervisning. For Kvasbø er utdannelse – eller overføring av kunnskap og deling av nettverk – sentralt for både lærer og elev. Særlig kjent er Kvasbø for at han i 1993 arrangerte et mestermøte i Ringebu med blant de ypperste av internasjonale keramikere, der blant annet den nevnte amerikaneren Peter Voulkos var med. I mer institusjonell forstand har han vært Professor og leder ved Institutionen för Keramikkonst i Gøteborg i perioden 1996-2000 og Professor og leder ved Institusjonen för Keramik och Glasi Stockholm, i perioden 2000-2008. Da jeg intervjuet Kvasbø for Norwegian Crafts i 2010 la han vekt på at de fleste amerikanske keramikerne som er kjente kunstnere i dag også var aktive som professorer og at det er grunnen til at den abstrakte ekspresjonismen står så sterkt blant keramikere i USA.
Selv tok han utdannelse i 1975-1978 ved Kunsthøgskolen i Bergen, Institutt for keramikk, i en periode som var turbulent, men meget potent, og sammen med en rekke keramikere som i dag er blant Norges mest sentrale, som Marit Tingleff, Elisa Helland-Hansen, Gunnar Thorsen, Jon Skognes og Anne Beate Tempelhaug for å nevne noen. De ambisiøse studentene tok selv kontroll over en utdanning de mente var for dårlig og inviterte gjestelærere fra utlandet, samt dro på studietur til England. Det var særlig britisk keramikk som inspirerte og studentene fikk blant annet besøk av den anerkjente engelske keramikeren John Maltby som sto i tradisjonen fra Bernhard Leach. Sistnevnte omtales ofte som ”far til den moderne, britiske keramikken”.
1970-tallet var i Norge preget av en politisk bevissthet. Hos kunstnerne var de sterkt faglig og fagpolitisk engasjement, noe som blant annet resulterte i opprettelsen av Norske Kunsthåndverkere i 1975. Det var en periode med store konflikter mellom brukskunsten og kunsthåndverket, der kunsthåndverket insisterte på å løsrive seg fra den dogmatiske Scandinavian Design-tradisjonen som oppfordret til å lage ”vakrere hverdagsgjenstander for folk flest”. Kvasbø jobbet fortsatt med brukskeramikk på denne tiden, men den var preget av at det keramiske uttrykket var viktigere enn funksjonen.
Siden har verkene hans blitt mer og mer skulpturelle. Og større og større.
Utviklingen i Kvasbøs kunstnerskap har nær tilknytning til de teknologiske mulighetene og kunnskapen om materialets egenskaper; spesielt har ovnene han bruker hatt påvirkning på både overflate og størrelse. I 1984 dro Kvasbø til Japan og lærte mye om Anagama-ovner – en avlang, tunnelaktig ovnstype som kom fra Kina til Japan på 500-tallet og som skiller seg fra moderne ovner ved at det brennes med ved. Høye temperaturer gjør at aske og salter brennes inn i leiren og gir en spesielt rå overflate. Inspirert av hva han så i Japan lagde Kvasbø i 1985 sin egen Anagama-ovn hjemme på Venabygd, og allerede samme år viste han arbeider herfra i en separatutstilling på Nordenfjelske Kunstindustrimuseum i Trondheim. Arbeidene han viste her hadde fortsatt en resonans av bruk, det var vaser, tekanner, krukker og fat. Men det var et sterkt fokus på leiras egenskaper og overflate. Ovnens størrelse førte etterhvert til at Kvasbø beveget seg opp i størrelse, mot er og mer avsluttede objekter, der spor etter den kunstneriske prosessen ble vektlagt.
I 1987 kom et vendepunkt da han viste arbeider i krypten på Hordaland Kunstsenter. Her viste han store, flate keramiske arbeider under tittelen ”Plater og skjold”. Arbeidene var store, uten glasur og med ornamenter som var preget inn i platene. Selv beskriver han sine arbeider fra denne tiden som en kamp med materialiteten – å tøyle den og å finne balansepunktet mellom det som var mulig og umulig. Han jobbet impulsivt og i dialog med ovnen.
Utover på 1990-tallet vokste arbeidene parallelt med at Kvasbøs rykte som en keramiker i verdensklasse spredte seg. Internasjonale keramikere kom for å besøke ham i Venabygd og se den spesielle ovnen han hadde bygget der. Kvasbø begynte også å dra mye til utlandet i denne perioden, og særlig til USA, der han holdt workshops og presenterte arbeidene sine for kolleger. Han ble også fra midten av 1990-tallet mer og mer kjent i Asia, spesielt etter at han i 1996 var enmannsjury for The Fletcher Challenge Ceramics Award på New Zealand.
I denne perioden jobber han med ulike kisteformer som utover 1990-tallet synes å løses opp mer og mer. Koblingen mellom kisten som beholder og menneskekroppen er påfallende. Noen av arbeidene gir inntrykk av kroppsdeler som er stivnet i en forråtnelsesprosess. Fargemessig er det mye mørke jordfarger og finishen kan minne om den tyske kunstneren Anself Kiefers malerier og skulpturer. Kiefer tematiserer ofte identitet, historien og det kollektive minnet, kanskje særlig med en følelse for det uutalte, underbevisste og brutale som finnes under sivilisasjonens overflate. Kvasbøs kisteformer kan gi lignende assosiasjoner, og leser man utviklingen til Kvasbø bakover mot utgangspunktet hans, kan man kanskje si at brukskunsten og Scandinavian Design representerer et glatt og sivilisert kunsthåndverk, mens Kvasbøs arbeider jobber seg dypere og dypere inn under overflaten for å komme tett på et indre ”underjordisk” landskap der former er uferdige, i bevegelse, oppløses og gjenoppstår. Et irrasjonelt landskap der følelser, energier, kraft, glede og brutalitet eksisterer sammenvevd og uten å være temmet av språket og begrepsverden.
Fra 2009 oppstår et nytt uttrykk i Kvasbøs kunstnerskap. Da lager han sin første Stakk – en torsolignende form bygget opp av rørformer, tuber eller hule pølser, i leire. Dette uttrykket utvikler han videre og er fremdeles dominerende i hans produksjon. Leirepølsene (la oss bruke det ordet for å gi assosiasjoner til begrepet pølseteknikk) han bygger verkene opp med er presset ut gjennom en ekstruder. De bygges oppå hverandre i sirkler fra en base som kan settes rett i ovnen. Som Kvasbø selv peker på i et intervju som ble gjort i forbindelse med at han vant hovedprisen på Gyeonggi International Ceramic Biennale 2017 i Korea, så kan tubene eller rørene gi assosiasjoner til kroppens rørsystemer som transporterer blod, vann og andre vesker gjennom kroppen. Kroppsvæsker er noe vi knytter til det som er levende, men også til forgjengelighet, sykdom og død. Men rørene kobler han også til beholderen som er den mest arketypiske bruksgjenstanden i vår kultur generelt og i keramikken spesielt. På den måten kobler Kvasbø sitt moderne, abstrakte og ekspresjonistiske uttrykk med hele keramikkens historie.