Torbjørn Kvasbø I Kunsthall Grenland 2017
Foto: Andreas Rishovd.
Andreas Rishovds åpningstale 8. november
Velkommen alle sammen til Kunsthall Grenland og den offisielle åpningen av Torbjørn Kvasbø sitt monumentale skulpturverk med tittel”Vaseklase 2017”.
Torbjørn Kvasbø står i en særstilling innen norsk kunstliv som kunstner og keramiker. I Norge har vi få keramikere som han, som kan vise til en så omfattende produksjon over tid og som i tillegg oppnår en så betydelig anerkjennelse i møte med et stort internasjonalt keramisk kunstfelt.
Ydmykhet, raushet, og kunnskapsoverføring er sentrale karakteristika i møte med Kvasbø som menneske og som kunstner. Ved siden av sin egen kunstneriske praksis har han i flere perioder hatt den fremskutte posisjonen som professor, fra 1996-2000 i Gøteborg ved Høgskolan for Design og Konsthandverk påfølgende fra 2000-2008 i Stocholm på Konstfack University College for Arts, Crafts and Design. Torbjørn Kvasbø har selv utdannelsesbakgrunn fra Kunsthøyskolen Bergen i årene 1975 – 78. En turbulent periode hvor studentene var lite imponert over egne lærerkrefter og tok selv over ansvar for egen undervisning ved bl. a å invitere gjestelærere til instituttet fra utlandet.
I særlig grad lot Kvasbø og de andre studentene i kullet seg inspirere av britisk keramikk, sentrale krefter som John Maltby og Bernhard Leach. Der Leach ofte omtales som” far til den moderne, britiske keramikken”
1970 tallet var ellers preget av sterk politisk bevissthet. Hos Kvasbø og de andre kunststudenter stod det fagpolitiske engasjementet sentralt. Da Norske Kunsthåndverkere etablerte seg i 1975, var det blant annet store konflikter mellom brukskunstnere og kunsthåndverkere, der sistnevnte) søkte seg løsrevet fra en Scandinavian Design tradisjon der funksjon var viktigere enn det keramiske uttrykket. For Torbjørn Kvasbø har alltid det keramiske uttrykket vært det bærende element. Sammen med nærhet og kunnskap om keramikkens ulike teknologiske muligheter.
Spesielt har ovnene han har benyttet hatt stor innvirkning på arbeidene hans. På 1980 tallet reise Kvasbø selv til Japan, hvor han lærte mye rundt bygging og bruk av såkalte Anagama ovner, avlange, tunnelaktige i formen der brennmaterialet er ved. Kvasbø bygget tidlig en egen Anagama ovn hjemme i Venabygd Ringebu hvor han bor og arbeider fortsatt. For Kvasbø har det fra starten på 1970 tallet og frem mot 90 tallet vært teknikken med reduksjonsbrenning og reduksjonsglasurer som var viktig. En prosess der man gjennom høye temperaturer reduseres oksygen i ovnen, der røyken og karbonet i røyken setter tydelig preg på både farge og overflate, ofte i kombinasjon med egenblandet leire, glasurer iblandet aske og salter. Kvasbø har gjennom hele sitt kunstneriske virke vært opptatt av å eksperimentere og hele tiden utvide mulighetene som finnes innenfor det keramiske feltet.
På 1990 tallet holder Kvasbø sine første utstillinger utenfor Norge. Det internasjonale gjennombruddet skjer i Sverige og etterfølges raskt av sentrale utstillinger i USA, Italia og New Zealand. Listen over store utstillinger, ikke minst utmerkelser i inn og utland er lang. De siste 15 åra har Kvasbø i det store og det hele arbeidet med monumentale keramiske objekter. I 2005 hadde han en stor utstilling på Kunstindustrimuseet der det plastiske uttrykket hadde torsotradisjonen som utgangspunkt. Store formater og en råhet i uttrykket som pekte mot et tydelig abstrakt formspråk, som retter seg inn mot en ekspressiv kunsttradisjon preget av motsetningsfylte menneskelige emosjoner og energier.
De torsolignende formene bygges opp av rørformer, tuber eller hule pølser i leire der arbeidene innehar plastiske, sanselige, kvaliteter som gjør at de ferdige verkene kan leses på mange ulike nivåer.
Dette blir også tydelig når det kommer til struktureringen av skulpturene; selve byggeteknikken, der rørene bygges i høyden i såkalte Stacks/ som i høystakker.
De kraftfulle abstraherte formene han benytter og de sterke metaforene som disse arbeidene avstedkommer, går i retning av en kroppslig keramikk med fokus på det sårbare og menneskelige på hud, kropp og kroppsvæsker, eksistensielle problemstillinger liv og død. Et annet gjenkjennelig trekk i denne tiden er den sterke fargebruken ved bruk av glasurer i klare farger som grønn, gult, rødt og turkis, farger som påføres i tykke lag og skaper dramatiske og spektakulære overflater på arbeidene.
I møte med” Vaseklase 2017” står vi overfor ett nytt lag i Kvasbøs kunstnerskap, et skifte som egentlig fant sted 8 år tidligere under en workshop i 2009 på Porsgrunds Porselensfabrikk og som fikk tittelen”Vaseklase2009”. Arbeidsmetoden i de to vaseklasearbeidene er den samme, men omfanget i 2017 utgaven har en helt annen dimensjon over seg. Vaseklaseskulpturene kan sees som et brudd men også en videreutvikling av Kvasbøs bruk av rør former, samtidig innebærer bruken av vaseformene inntreden av en ny metode, prefabrikasjon.
I vaseklase skulpturene beveger Kvasbø seg mot et nedstrippa visuelt uttrykk, et arbeid som beveger seg mot en større grad av minimalisme, der enkeltvasene støpt i de gamle gipsformene, rå brent, uten glasur, danner utgangspunktet. Riktignok ikke en type vase men et stort utvalg av vaser, små store, åpne, lukkede, Ulike vaser fra Porsgrunds Porselensfabrikkens rikholdige historie. De enkelte vaseformene peker selv i retning av sin helt egen kontekst som handler om industriell kulturarv og med klare referanser knyttet til porselensfabrikkens unike historie med formgivere og designere som i tur og orden har satt sine egne spor.
Selv om vaseklasen fremstår som minimalistisk gjennom repetisjon og reduksjon av form og virkemidler. Så er det overaskende å oppleve” Vaseklase 2017” sterke visuelle kraft som en kontrast til det strengt organiserte arkitektoniske rommet den henger i. Der Kvasbø i oppbyggingen av verket kombinerer og setter sammen de ulike vaseformene til en kompleks, svevende gigantisk organisme der lys og skyggespill samt overaskende møter mellom nesten like former utspilles foran oss som publikum.
Bildene er tatt av Stine Hartvigsen