Transformator
Tale på åpningen på Bomuldsfabriken den 15. nov. 2014 og på Hydrogenfabrikken Fredrikstad den 31. januar 2015
Torbjørn Kvasbø
Om å omdanne energi av en viss spenning til energi med annen spenning.
Transformasjon er et begrep som brukes som faguttrykk i nesten alle sammenheng i samfunnet, og ordet gikk ofte igjen i de gamle egypternes kongenavn som en mytologisk assosiasjon. Ordet er også mye benyttet for å beskrive fenomen innen visuell kunst og musikk: ”tradisjon og transformasjon”, eller som for eksempel transformasjon av virkeligheten, som bevegelsene av inntrykk over grenselandet fra sansbar virkelighet til abstraksjon, eller fra det usynlige til synlige. Eller når en gjenstand opphører å være bruksgjenstand og får ny mening for eksempel i en utstilling.
I dette prosjektet, Transformator, har undersøkelsen av Norsk Teknisk Porselensfabrikk som et grunnlag for forståelse og dermed et eget vokabular vært den viktigste transformasjonen, denne transformasjonen innebærer enda en transformasjon: at gamle rutiner ble utfordret, og nye kombinasjoner i hver enkelt kunstners produksjon måtte etableres.
NTP er et konglomerat, av rom, haller, trapper, ganger, porter, skyvedører, tørkerom, traverser, heisekraner, luftekanaler, rør, ledninger, hydraulikk, kompressorer, mekanikk, verkstedpresser, eltemaskiner, dreiebenker, kompliserte selvkonstruerte spesialmaskiner, roboter, siloer, lagerstativ, produktlagere, helfabrikata, halvfabrikata, prima og sekunda, oljelukt, tønner, bråta, paller, kolli, jekketraller, trucker, transport av fulle reoler og paller på kryss og tvers, lagring og håndtering, elmotorer og vifter i kaskader av lyd, P4, hyl og grynt, samtaler, støv, sigarettrøyk, kaffekokere, glasurbasseng og beholdere, glasursprøyter, fossefall av et glaseringsskap, trykkluft, keramikkovner store som hus, som enten brennes, settes, kjøles, tømmes, stablemateriale, ildfast stein, ovnspalater, vertikale og horisontale dreiebenker, kalenderdamer, sekker, leirepulver, slemming, filterpressing, slikker, tørking, kverning, ekstrudering, store sylindriske arbeidsstykker til tørking i ulike stadier overalt, kapping, knusing, livsfarlige skår og snittflater, containere, søppel, montering, klargjøring, pakking.
Vitalitet og eksperimentering, variasjon og bredde kjennetegner det norske keramiske kunsthåndverket. Kunstdefinisjoner kommer til kort om vi forsøker å kategorisere dagens kunsthåndverk. Kunsthåndverk tilhører verken kunst eller design, men kan beskrives som det ubestemmelige. Det ubestemmelige innebærer noe vitalt, søkende og åpent. Kunsthåndverkets mening er først og fremst mangfoldet.
Kultur er verken endelig, statisk eller rent. Hybride prosesser er kjennetegnet for alle kulturformer og utvikler hele tiden nye posisjoner. Derfor er flertydige praksiser det karakteristiske, og lever side om side samtidig uten hierarkisk rangorden. En felles drivkraft er viljen til å utvide kunsthåndverksfeltet, utvide området for hvordan keramisk kunst uttrykkes, vises og behandles. Og det dreier seg om hvordan oppnå den kunstneriske kontrollen: det vi gjør skal ha både substans og innhold, og en utforming som gjør det i stand til å kommunisere. All god kunst er konseptuell, men mer enn visuell kunst vektlegger kunsthåndverket kvaliteter som handler om de fysiske og sanselige sidene ved gjenstandene. Kvaliteter knyttet til håndteringen av materialet og overflaten, stoff og struktur, form og farge, konstruksjon og komposisjon.
Det er ikke lengre meningsfullt å se kunst eller kunsthåndverk som fjernt ifra eller rett og slett det motsatte av industriproduksjon. Stadig flere kunstnere/kunsthåndverkere lærer av og utnytter den kunnskap og de metoder industrien representerer, som et alt viktigere arkiv av historier og minner, om kultur, politikk og økonomi.
Norsk Teknisk Porselensfabrikk, fra 1916, er en av Fredrikstads eldste gjenlevende bedrifter. De har hatt 535 ansatte på det meste, har i dag 30 totalt hvorav 22 mann på gulvet. De konkurrerer over hele verden på kvalitet og leveringstid, over hele verden, men har ingen mulighet på pris.
NTP er den siste mulighetene vi har til å tilegne oss, forstå, og gjøre oss nytte av all denne energien en gammel porselensfabrikk består av: den industrielle håndverksproduksjonen.
Arbeidsprosessene i NTP gir mye motstand, og vi lærer på den måten å kjenne krefter vi ikke har kontroll over: de uberegnelige elementene i oss selv. Det usynlige blir synlig og arbeidene blir dermed til virkelige erfaringer.
Tulla Eliesons tanker om å gjøre et kunstprosjekt for keramikere på NTP er like gammel som hennes fartstid på fabrikken. Hun flyttet inn der i 1999 i forbindelse med et stort prosjekt hun skulle gjøre for Norske Kunsthåndverkeres 25-års jubileumsutstilling. Tulla har verkstedet sitt i fjerde etasje på NTP.
Kjennetegnet for det keramiske fagmiljøet er lysten og evnen til å lære av og dele kunnskap med kolleger, sterk samtidsorientering og viljen til å skape offentlighet om vårt arbeid, utvikle nettverk, med høy risiko gjennom handlekraftig og meningsskapende aktivitet.
Kunnskapen og relevansen oppstår ved at vi utforsker hvordan ideer kan smelte sammen med det potensiale, og de grenser vi utfordrer leiren og dermed oss selv med.
Koblingene mellom fortroligheten med materialet, individuelt arbeid, innsikt i fagets teoretiske funderinger og avanserte kunnskaper om tradisjonelle og moderne teknikker er keramikerens styrke og inngang til utvikling på høyt kunstnerisk nivå.